Fedje

Vi kom til Fedje i fred og fordragelighet på fredag. At vi løp som gale for å rekke bussen, at vi slet som noen helter for å finne ut hvor nevnte buss gikk fra og at bussturen var en time lenger enn vi trodde, la slett ingen demper på stemningen. Ei heller at vi måtte vente i et forlatt ferjeskur som bar tydelig preg av ungdommens kjedsomhet og opprørspregede kåthet. En liten ferjetur, og Fedje lå for våre føtter. Med ukjent mengde ulltøy og et par ølbokser i sekken, og en stor mengde stå-på-vilje og godt humør liggende på lur, tok vi våre første skritt ut på denne etter sigende så vakre, men oljebefengte øya. Det som møtte oss var komplett mørke, kulde, ei svært blid og pratsom dame, samt en ”hovedvei” som var i snitt et par meter bred og veldig svingete. Enda var vi nye i gamet og visste svært lite. Alt så fredelig og stille ut. Lite ante vi at Fedje var en party-øy på linje med Ibiza..!

Vi ble svippet innom et stort hus som var et sammensurium av etasjer og soverom (og som bar tydelig preg av at en viss vorspielaktivitet hadde foregått). Etter å ha satt fra oss litt bagasje og tatt på oss en ekstra stillongs, gikk turen tre kilometer langs tidligere nevnte svingete vei, helt til et partytelt på andre siden av øya. Det som møtte oss var en variert gjeng som så ut tå ha det til felles at de var relativt brisne og festglade mennesker. Vi ble virkelig tatt vel i mot og overøst med alskens nydelig grillmat, ivrige spørsmål om hvem vi var, og med en cd-spiller som hadde den noe slitsomme evnen at det bare var fire sanger den kunne spille (F7-flashback?). Til gjengjeld var disse sangene relativt bra, dog med et snev av ironi. Kult å høre på ”Summer in the City” når man sitter utendørs langt utpå ei øde øy i havgapet midtvinters og drikker øl med lue og votter på..! Det var stor gavmildhet på hjemmelaget ”husholdningssaft” –fronten (det var i hvert fall det det sto på flaska), og diskusjonen gikk hett om både bygde- og verdensproblemer.

Kort oppsummert ble det en knall kveld hvor vi ble kjent med massevis av hyggelig folk, både andre som hadde meldt seg frivillige, WWF-folk og noen locals som hadde slengt seg med på lasset/teltet. Ikke minst cafè/puben ”Holmen”, som for øvrig var i huset hvor vi bodde, fikk vi nærmere kjennskap til. Hvor berusede menneskene der var og hvor sent de var i seng i snitt, er ikke vanskelig å anslå til svært og enda mer svææært. Med nachspiel i leiligheta til tidlig morgen er det kanskje unødvendig å opplyse om at det var litt hardt å stå opp dagen etter. Men det var det altså. Men det det også var der var kaffe, så det gikk så fint så. Med humør og arbeidsmoral på topp, ble vi skysset til et depot hvor vi ble utstyrt med tjukke ullsokker, laange, solide gummistøvler, hals, lue, termodress og redningsvester. Med mosegrønne, halvmeterlange, kraftige gummihansker som kronen på verket, var vi klare til dyst: for å gjøre en innsats i kampen mot oljeskvipet. Kystverket kom med en stor båt og skipet oss ut til Innerøyene, som ironisk nok er de ytterste av øyene der. Vi hoppet i land med kilovis av barkesekker, skraper og annet utstyr, og i løpet av formiddagen ble øya forvandlet til en oppsmuldret skog som skulle trekke til seg oljen. Selve oljeflakene/pølene var allerede skuffet opp med mye slit tidligere i opprydningsperioden, men for et etter hvert trenet øye var det lett å se hva for slags skade oljen hadde bragt med seg. Svaberg med alt som grodde der var flekkete av olje, tang og tare var klasete dynger av svartglinsende substans, og uti vannet var oljesølet forsøkt avgrenset med lenser. Det var barket en del der fra før, og som nykommere var vi glade for å kunne konstatere at omfanget tross alt virket mindre enn det fort kunne ha vært.

1. Godt humør. 2. Ut på tur.

Vi jobbet ikke så lenge denne dagen. Vi synes det helt klart var en fordel om Kystverket gadd å skysse oss tilbake til Holmen igjen (så slapp vi å bli der ute overlatt til naturens luner), og de hadde bare arbeidsdag til halv tre, så det ble en relativt rolig første arbeidsdag. Likevel rakk vi både å gjøre oss ferdig på området, og en hyggelig lunsj i herlig vær. Her kom jeg i snakk med den kanskje mest originale personen tilstede: Tor. Nøyaktig hva hans bakgrunn var tror jeg det kjapt hadde tatt noen år å få noen som helst slags innsikt i, men det var tydelig at han hadde levd et relativt hardt liv. Jeg synes (kanskje som den eneste?) at det kun var til sin rett at han hadde relativt skrått blikk på samfunnet og diverse aspekter ved det, og uttrykte dette i relativt harde ordelag. Som en som har opplevd det meste og litt til, burde en jo ha en viss uttalelsesrett fremfor andre bedrevitere som kun sitter på gjerdet og mener og mener om ting de ikke har noen erfaring med. Ikke at jeg var enig i alt han sa, men vi kom riktig godt overens, og med et lettere himmelfallent publikum hadde vi i løpet av en kvarters lunsj diskutert alt fra kristendom, bush, hasj, miljøvern, politikk, kjønnsroller til elgjakt og hvalfangst. En bra lunsj.

1. Tone og jeg, kledd for anledningen. 2. Lunsjtid.

Det var etter litt hinting fra ei biologivenninne, at jeg ene og alene hadde meldt meg som frivillig hos WWF. Men ÅK viste tidlig entusiasme for ekspedisjonen –og Tone, som også var med oss til Latvia, sa heller ikke nei til en blåtur. Kjempehyggelig selskap! Denne livlige trioen var det altså som tok for seg og ga tilbake i alt Fedje hadde å by på.

1. Tone og Åse Kari, utsikt ved Holmen. 2. Holmen.

Etter endt arbeidsdag ruslet vi litt rundt på øya, mot det Åse Kari til hånlig latter fra oss andre kalte ”sentrum”, og hadde det fint. Vi knipset bilder og tok innover oss det utrolig fine landskapet. På en måte så grisgrendt og øde, men samtidig så frodig og varmt. Jeg kunne faktisk tenke meg å bo her. Kun for en kortere periode, vil jeg tro. Men å bo et sted så preget av sjø og vær, hvor alle kjenner alle og med ørner flygende over øya, det må være noe som er verdt å oppleve for en liten periode i sitt liv –om ikke annet så som en kontrast til det hektiske, komplekse livet de fleste av oss lever ”på land”.

Middagen vi fikk servert nede i Cafè/puben var lasagne og salat med Thousand Island. Det smakte faktisk veldig godt –kan jo være den ivrige trekkspill-mannen og sangvennene hans (fra Kystverket/ oljevern-businessen) som bidro til det, med en rungende fremføring av sin ”Vi har gitt en bit av hjertet vårt til Fedje”, samt rorbuvitser på høyt nivå. Etter middagen skulle vi helt gratis få oppleve Fedje-revyen ”Kystverk og andre plager”, som hadde premiere denne kvelden. Egil, øyas lokale taxisjåfør hadde fått oppdraget med å skysse oss alle bort til skolen i ”sentrum”. Har sjelden vært med på maxi-taxitur med så mye folk stabla oppå hverandre… Vi må minst ha vært 25-30 stk. Noen fordeler må en jo ha på en så liten øy: jungeltelegrafen sier fra om onkel politi tar seg en tur over med ferja…

Vel, revyen var artig den, øyboerne fikk ut litt av frustrasjonen over ”uljesøl”, ”ubåtvrakjet” og ikke minst ”kystverk og andre plager”… Under denne forestillingen tror jeg var sånn ca den eneste anledningen hvor jeg ikke følte snev av ”brrr-så kaldt det er” under hele oppholdet, der vi satt trykket sammen i skolens gymsal.

Etter endt revy til stående applaus og ironisk blomsterutdeling fra en fyr i Kystverket, gikk turen tilbake til Holmen for vorsing i leiligheta vår –og det skulle være karaokekveld på pub/cafèen… Skjønner fortsatt ikke helt hvordan jeg klarte å bli sååå i farta når vi jentene hadde nesten en hel vinflaske -på deling, men noe sier meg at det har noe med noen av guttas spanderbukser fra sine trelitersdunker med vin, samt Buffalospilling (noe som viste seg å være utdrag av en noe mer avansert kortstokk-drikkelek Vibeke er beryktet for…). Uansett snek vi oss etter hvert inn bakveien til karaokekveld og anna tullball –dvs ingen karaoke så vidt jeg fikk med meg, men det hadde visst vært noen spede forsøk ble det påstått. Jeg var mest imponert over opplegget der jeg da, hvor drinker/shots måtte bestilles i en egen avdeling, noe som selvfølgelig på et tidlig tidspunkt førte meg dit. Der var det også en mann med trekkspill, faktisk den samme som var middagsunderholdning. Alle som vet hvor utrolig glad jeg er i trekkspill, blir vel neppe overrasket over at trekkspillmannen fant det naturlig å stå nærmest oppå Vibeke å spille. Litt slitsomt i og med at jeg faktisk ikke kunne flytte meg i fare for å miste plassen min i den fine køen.. Vel, for å gjøre en ikke så veldig lang historie enda kortere, ruslet jeg opp i tredjeetasje for å se an nachspielstemningen. Den var slett ikke verst til å være så tidlig på kvelden, og det ble skravling, salsakurs og opptil flere runder med nattmat ut i de små timer. Omrokkering i soveplasser ble det også, av ulike grunner tror faktisk ingen av oss endte opp med å sove i sin egen seng ..

Dagen derpå ble jeg lurt opp kvart på ni –stresset meg i klærne og gjennom frokost –uten kaffe –med noen flere fortidligvåkne miljøaktivister. Det viste seg imidlertid at oppmøtetid ikke var før ti (og ikke ni, som først antatt), så det ble rikelig tid til å få i seg nødvendig mengde kaffe, kverulere om kabalregler, oppsummere gårsdagen/-kvelden/-natten og kjatring med noen av de tildels svært kjekke frivillige der ute.

1. Klar for båttur. 2. Fine, hvite beskyttelsesdresser...

I motsetning til hva dere nå tror, så var det ikke bare festing Fedje dreide seg om, selv om det var forholdsmessig mye av det i forhold til våre forventinger. Søndagen viste øya fra sin beste side, med strålende vær og bare velstand. Som kveg ble vi stablet inn i en stor Boxer-bil og kjørt av gårde ut til en ventende båt. Denne tok oss ut på noen holmer. Litt slitne etter gårsdagen, passet det oss fint at dagens oppgave var å slå oss ned langs strandlinja i strålende februarsol og pirke/grave/rake opp olje. Området var allerede blitt barket, så nå skulle vi prøve å få opp mest mulig av oljesølet. Det var en evighetsoppgave. Så heller enn å se på fremgangen der vi holdt på, bestemte vi oss for å telle sekker med oljesøl vi samlet opp. Det ble mange av dem! Mange netter på rad med lite søvn, men med mye annen nattlig aktivitet begynte å gjøre seg gjeldende –i form av kronisk latterkrampe. Og med kronisk mener jeg tre timer uavbrutt fliring. Er i skrivende stund fortsatt støl i magemusklene (og syk etter helgas hardkjør). Vi ble kjent med så utrolig mange artige mennesker! Fint når så mange forskjellige og bra folk kan være samlet på et sted! Fugle-Anna, Åsert og jeg var en fin trio der vi satt som flittige arbeidsmaur og lo uavbrutt. Det var ikke så høyt nivå på humoren, men desto morsommere ble det..!

1. Fugle-Anna 2.Tonisen og Åsert.

Dessverre skulle jeg reise denne dagen, jeg måtte komme meg til Bergen og hjemom for å pakke om før jeg satte meg på nattbussen med retning Oslo. Jeg hadde så utrolig lite lyst til å dra, fy søren for en bra helg. Jeg visste så lite om hva som ventet da jeg meldte meg frivillig, og på bussen utover var vi jentene enige om at det sikkert ble en annerledes helg om ikke annet. Det ble det. En utrolig helg. WWF får kanskje utvidet prosjekttiden der ute, så da tror jeg jammen jeg skal vurdere å ta meg en tur til om jeg får mulighet. Tiden vil vise.

1. Salsa-Torbjørn med resten av oljeopprydderne i bakgrunn. 2. Fedje.

---> Tilbake til a day in a life (for å kommentere)...